Aurora Polaris - 18.-21. April 2017 - World ARC 2017-2018

Det ble ikkeno Toau, nei. Kapteinen avgjorde at vi ble der vi var. Vinden lå
mellom 25-30 knop inne i atollen, og det pøsregnet innimellom. Da måtte vi
finne på ting å gjøre innendørs. Kapteinen satt med symaskinen store deler
av dagen. Kaptinnen bakte brød, og en fra crewet skiftet noen pumper inne på
toalettet, mens øvrige crew var med i matlaging og oppvask. Etterpå måtte
alle mann på dekk for å sette opp presenningen som kapteinen hadde fikset
på, - og det i stiv kuling! Han måtte jo finne ut om alt fungerte som det
skulle. I løpet av dagen kom Tulla Mhore innom og lurte på om vi trengte
noe. Vi bad dem kjøpe grønnsaker og litt frukt dersom det var dukket opp noe
på butikken, og samtidig bad vi dem til middag. De kom tilbake med
grønnsaker, for frukt var ikke å oppdrive. Det var nok en tid siden de hadde
fått levering!

Dagen derpå forlot vi atollen, og det så ut til at alle de andre også hadde
bestemt seg for å gjøre det samme. Vi holdt radiokontakt med Tulla Mhore, og
de ble informert om at vi hadde til hensikt å gå direkte til Tahiti. Omsider
meldte de fra at de gikk til Toau. Vi visste at vi måtte ha et par netter på
overfarten, men det skremte oss ikke, for de hadde jo meldt helt ok vær. Da
vi kom til innseilingen til Fakarava, fikk vi en pan-pan melding. Det viste
seg at den kom fra en båt rett foran oss. Han snakket bare fransk, så vi
forstod ingenting, men gjorde det klart for ham at vi var i nærheten.
Heldigvis var det en fra følget vårt i nærheten som forstod hva som ble
sagt. Det viste seg at aluminiumsbåten foran oss hadde mistet kjølen, og
kapteinen var redd for å kullseile i den sterke vinden. Heldigvis hadde han
klart å snu båten rett mot vinden, som til alt hell var riktig retning,
beholdt litt seil for å stabilisere båten, og var på vei mot innseilingen.
Zeeland (italieneren i følget vårt) overtok kontakten med den uheldige
seileren, og vi kunne fortsette mot Tahiti.

Morgenen etter, hadde vi fått skikkelig sterk vind og høye bølger. Det var
svært ubehagelig, og kaptinnen ble rett og slett kvalm og uvel utover dagen.
Heldigvis var det meldt mindre vind mot kvelden, og mot natten igjen, ble
det nokså normal sjøgang. Vi ankom Tahiti i grålysningen. Kapteinen hadde
gjort reservasjon, og vi fikk en fin plass med langsiden mot kaien, i
nærheten av dusj og toaletter.

Etter frokosten tok Edel Marie initiativ til å gå og handle. Nå var det på
tide å få tak i noen matvarer vi hadde savnet en stund! Da vi kom tilbake,
var det to som satt i cockpiten og snorksov. Vi måtte le! Den ene skyldte på
den andre at det var så søvndyssende med snorkingen til jegskalikkesihvem.
De var i alle fall begeistret for lunsjen, med ferskt bakverk, pålegg, salat
og sånn.

Ved 17-tida var vi invitert bort til en i følget vårt som hadde bursdag,
Howard, ombord i Misto. Da var nokså mange, for ikke å si nesten alle,
allerede kommet, og det ble gjensynsglede og vi måtte fortelle hverandre hva
vi hadde opplevd de dagene vi hadde seilt rundt i Tuamotu-øyene.

Dagen ble avsluttet med hamburgere på restauranten på kaien. Tilbake i
båten, var det særlig en som ikke klarte å holde seg våken. Han måtte først
vekkes og deretter dras i seng etter at han hadde fikset luftlekkasjen til
saltvannspumpa, slik at vi kunne ha på airconditioningen om natta.
#end