Coral IV - Godt båten har holdt :-)

Legger en mail fra Kolbjørn ut. Interessant og skremmende lesning:

Skal være glade som slapp følgende mareritt:

Dag Rørslett og mannskapets ARC-deltagelse ble ikke slik som de drømte om.
Båten mistet roret 1. Desember og tok inn mengder av vann. Lekkasjen ble
stoppet, men problemene hopet seg opp. Det tok fem døgn før båten fikk slep
inn til Kapp Verde.

Fint driv
– Vi seiler steady i 8-9 knop med spridde seil, sterkt revet genoa på
spinnakerbom og en flik av storseilet ute. Farten hopper av og til opp i 10
og 11 knop eller mer. Vi er fire ombord som bruker mye krefter på å holde
oss fast og vi sover nok ganske dårlig, men alle er happy – og båten er
happy, forteller Rørslett.

Mister styringen
Kl 11.40 må vi justere vindroret og også hovedroret fordi båten skjærer opp
mot vinden. Roret føles merkelig til styrbord; det er nærmest låst - men det
er greit til babord. Jeg synes det er rart at rattet er så tungt, men der og
da regner jeg med at det skyldes de enorme kreftene vi har fra sjø og vind.
Jeg må sjekke det etterpå, her gjelder det å få skuta på rett kurs igjen.
Vindror og hovedror settes slik det skal. Noen minutter etterpå skjer det
samme; båten skjærer mot babord og opp mot vinden igjen. Vi prøver å gjøre
den samme prosedyre en gang til; justere vindroret og låse hovedroret i
nøytral. Men denne gang klarer vi ikke å styre båten mot styrbord. Vi har
fullt rattutslag mot SB men autopilotdisplayet viser at rattet står mot BB.
Noe er alvorlig gærnt.

Jeg løper ned i motorrommet for å sjekke. Masse vann overalt – det plasker
frem og tilbake. Roper til de andre at vi tar inn vann, kom med bøtter – jeg
begynner å pumpe med lensepumpa. Lotte og Jan Ludvig åpner luka over
propellerakselen; vannet fosser inn. Jeg ber Mikke fortsette pumpingen og
ser at vannet ikke kommer fra propellerakselen; det må komme fra rorstammen.
Helt akter er det en stor luke ned til rorkvadrant og styring. Med Jan
Ludvigs hjelp får jeg fjernet ekstra seil og sjøkart som ligger og stenger
for luka. Åpner luka og kikker ned i et kjempehull hvor blått Atlanterhav
blinker. Sjøvannet fosser inn gjennom rorstammerøret. Dette er krise.

Klokka er 11.45 den første desember 2012: Vi har mistet selve hovedroret og
tar inn vann. Jeg finner frem en svær pose med store treplugger, som er
store nok til å dekke rorstammen. Banker inn en treplugg med hammer og
sikrer med en skrutvinge. Dette viser seg å holde hele veien inn til land.
Heldigvis, forteller Rørslett. Båten befinner seg 331 nm nord for Kapp
Verde. Rørslett føler seg trygg på at alt skal gå bra.

Nye problemer
I starten gikk det fint. Setter en liten genoa og det lille storseilet (som
forøvrig har låst seg; en spile har tvistet og lar seg ikke løsne), vind inn
fra BB. Trimmer vindroret. Båten seiler tre-fire knop og kursen er noenlunde
rett sør. Det tøffer avgårde ganske greit egentlig og humøret er oppe selv
om rullingen virkelig satte oss på prøve. Tror neppe jeg har rullet så mye i
så mange dager.

En tung Motiva 49 uten ror er vanskelig å styre. Vi dreier for mye sørøst,
hele tiden. Uansett om vi setter mer seil eller rever, om vi kutter
storseilet, om vi setter stormfokk med eller uten en liten genoa, om vi går
for motor støttende eller om vi har drivankeret tett på hekken eller langt
bak – båten skjærer for mye opp mot vinden og dermed sørøst. Båten lar seg
reelt sett ikke styre. Vindroret hjelper litt og drivankeret ute om SB det
samme. Bølgehøyden er rundt 4-8 meter, men vi ser også et par på ti meter.
På dag to løsnet det nedre vindrorfestet og hovedbraketten brakk, noe vi
nødreparerte men som helt sikkert svekket styrken i vindroret. For å få
festet vindroret igjen innenfra måtte vi rive ut apteringen akter og jeg
selv krype inn i badeplattformen innenfra mens Mikke skrudde utenfra. En
nødvendig men hasardiøs operasjon.

Motoren dør
Vi skal sør for å treffe Kapp Verde – etterhvert må vi sørvest fordi vi
driver av mer og mer. Farten er egentlig ganske god; vi gjør steady tre-fire
knop. Med motoren i gang får vi bedre fart, men avdriften er enda større
selv om vi trimmer seilene ned og trekker drivankeret nærmere båtens hekk –
dét er eneste gode løsning viser det seg etter timer med ulik trimming.
Motoren kutter etter femten timers gange. Vi står på huet for å få den i
gang i gjen, men det er nyttesløst – motoren er kanskje påvirket av den
voldsomme rullingen hvor pumpen kanskje ikke mater nok og/eller vi har tette
filtre; jeg vet ikke. Vi må oppgi motoren fordi arbeidet nede i motorrommet
er farlig, men det betyr ingenting fordi vi seiler bedre uten.

Pan-Pan uten respons
Båtens kurs er beder uten seil, og etter tre dagers drift er båten på kurs
mot Kapp Verde. Vi sender PAN-PAN fire ganger og hører ikke et pip. Tror
neppe en Mayday ville ha hjulpet heller – hvis det måtte være aktuelt.
Utløsing av EPIRBen ville ha igangsatt ting, men det ville ha tatt tid. Vi
har to flåter ombord og alt var forøvrig klart til å gå fra borde; det
ordnet vi den 1. desember.

Via satelittelefon kontakter vi både ARC og vårt forsikringsselskap Topsail
og forklarer inngående at båten verken lar seg styre eller stoppe, at vi
ikke liker tanken på å drive inn mellom Kapp Verde-øyene (masse grums der),
at vi helst ikke vil drive sør og forbi Kapp Verde og at vi nå har kurs mot
øya Sao Nicolaou som vi vil treffe om et døgn hvis vi ikke greier å krysse
forbi – men i så fall er vi inne i øygruppen og/eller i verste fall driver
vi igjennom og videre ned til Midt-Atlanteren. Så - vi trenger hjelp fra en
slepebåt.

Krever penger i forskudd
Taubåtselskapet skal ha betalt halvparten på forhånd før de stikker til
havs. Vi må i gang med forhandlinger med Topsail igjen; frem og tilbake i
timesvis via mens vi driver tettere og tettere på Kapp Verde. Nedturen blir
total da forsikringsselskapet gir beskjed om at de IKKE kan betale ut
forskudd; det er ett eller annet med at ”the underwriters” eller ”the
insurers” ikke har opplysninger nok til å ta en beslutning. Mitt kredittkort
har tydeligvis en sperre som gjør at selskapet ikke kan trekke hele
forskuddsbeløpet der og da; 6.500 Euro – bare ett tusen Euro.

Havnesjefen redder situasjonen
– Vi har reelt sett ikke fått hjelp fra verken ARC eller
forsikringsselskapet Topsail – begge parter har egentlig bare ødelagt vår
situasjon hvor vi faktisk var i havsnød, forteller Rørslett.

– Det er et paradoks at den eneste som virkelig hjalp oss på land er
Johanna, den tredveårige kvinnelige tyske havnesjefen i Mindelo på øya Sao
Vicente. Johanna er den eneste som faktisk forstod alvoret i situasjonen.
Hennes far har forøvrig bygget Kapp Verdes eneste gode marina. Da hun så at
vi var på vei mot en av naboøyene og kom tettere og tettere på, gikk hun
resolutt til havnens eneste taubåtselskap, la 40.000 kroner på bordet av
egne penger og kommanderte taubåten avgårde. Dette hadde vi tryglet og bedt
vårt forsikringsselskap Topsail og ARC om å få ordnet i over ett døgn, noe
som bare endte i en helvedes masse byråkratisk diskusjon via satelittelefon
og mails frem og tilbake. Mens avstanden til Mindelo økte fra 35 til 65 nm
samtidig som vi kom tettere på fjellveggen. Å være sentralbord og
kommandosentral for sin egen redningsaksjon i åtte meter sjø fra siden og
stiv kuling er både surrealistisk og helt meningsløst, forteller en oppgitt
langturseiler fra Kapp Verd