Vi befinner oss nå i det som må være tidenes mest frustrerende situasjon.
Vi har jobbet hardt for å krysse denne fjorden så raskt som mulig, og lå inntil
i går aften an til å klare turen på ca 19,5 døgn utelukkende for seil. Vi visste
at det var mindre vind i vente et døgns tid, men at det skulle bli totalt
havblikk – ikke så mye som en krusning – var aldri i våre tanker. Nå ligger vi
her og ruller fra side til side, seilene blafrer så vi holder på å gå fra
vettet, og uten propell er det i grunnen ingenting annet å gjøre enn å
vente...Personlig er jeg definitivt ikke av den tålmodige typen, og dette er den
ultimate prøvelse for blodtrykket mitt. Amund og Eirin logget 0,8nm på sin 6
timers nattevakt, og så langt ser det ikke ut til at vi klarer å slå den.
Antageligvis vil dette bety – med mindre det er flere båter uten motorfremdrift,
at vi blir sånn ca sist over målstreken. Vi kommer imidlertid til å gjøre et
stort nummer ut av at vi ikke har brukt motor.
“Nei det skulle jaggu tatt seg ut! Det ville vi aldri vurdert”, hehe.
Hvis vi skal tro på værmeldingene, vil vinden gradvis ta seg opp igjen
utover Lørdagen, og vi vil antagelig komme fram Tirsdag – Onsdag. Heldigvis
stadig noen dager før våre kjære besøkende lander!
Frem til vinden forsvant hadde All-Linn logget 142,7nm i snitt pr døgn, og
dermed en snittfart på 5,95 knop. Det er vi godt fornøyd med! Oppsiden her er
solskinn, masse bra lesestoff og hyggelig selskap. Vi har det tross alt ganske
bra – og nå koker kaffen.
Eirik – i et stillebelte et sted i
Atlanterhavet.