Yeeeees.
Dagen da vinden skulle komme tilbake var endelig her. Mats klarte for første
gang på lenge å mekke i stand en god værmelding, og sa han ville gi oss vind i
løpet av ettermiddagen. Forventningsfulle som vi var gikk derfor formiddagen alt
annet enn fort. Tiden ble brukt med nesen dypt inne i hver vår bok, avbrutt kun
av saltvannsbad på akter-spadekk og forbannelser over vind, værguder og ikke
minst værmeldere. Like etter et forfriskende bad observerte vi bevegelser og en
fisk noen meter fra båten. “Det kunne ha vært en hai? Ja det var noe som stakk
opp fra overflaten. Sikkert en hai”. Nysgjerrige og utspekulerte som vi er, drog
vi frem det eldste trikset i ludo. Chorizoskinke ble festet på fiskekroken og
taktisk plassert noen meter bak hekken, i håp om å se mer til storfisken. Uten
de store resultat. Litteraturverden kallet igjen. Linn gjentok gårsdagens
suksess og satt igang med bollebaking. Skillingsboller med kanel, sukker,
sjokoladebiter, rosiner og solsikkefrø. Nydelig.
Da
evigheten omsider var forbi og klokka kunne melde ettermiddag, kom det første
vindpustet. Stemningen var til å ta på i cockpit, men ingen våget å si ett ord i
frykt for å skremme bort vinden. Minuttene gikk og vinden så ut til å bli.
Yeeees! Ikke nok med at vi fikk vind, men like etterpå hylte det fra snella og
fiskestangen med chorizo. Noe hadde bitt på kroken, noe stort. Fisken skulle
ikke gi seg uten kamp, ikke Eirik heller som inntok anleggsstiling klar for å
hale beistet ombord. For hvert hopp fisken tok virket den bare større og større.
Ett hysterisk pressekorps dokumenterte det hele med det som kunne finnes av
bilde- og videokamera ombord. Vi fikk omsider fangsten ombord, et fargerikt
beist på ca 1 meter. Dens skjebne skulle egentlig endt på et matfat, men vi var
alle enig i å sleppe den uti da Eirik og Linn sa de hadde tenkt å lage pizza.
Nå
er vi alle spendt på dagens værmelding med kun ca 250 nm igjen til St. Lucia.
Utseilt
distanse siste døgn: 78 nm
Amund
– et sted i Karibien, bare ikke på land..